Veldig sent ute med dette innlegget, klar over det. Men, Corona skjedde, og ting ble glemt/ignorert/utsatt.
Vi dro til Tromsø på småviltjakt som vanlig høsten 2020, etter at det ble sluppet litt opp på tiltakene. Møtte pappa på flyplassen, kjørte på jobben hans for å sette vekk flyburet til Frigg, og så rett på hytta. Skal være ærlig å si at jeg husker faktisk ikke alle dagene og hvor vi gikk, så dette blir nok en mangelfull post. Men jeg gjør det jeg kan.
Tilbragte 4 dager i marka på fuglejakt. Generelt dårlig vær, mye regn og tåke. Hverken jeg eller JW hadde egentlig store forhåpninger til Frigg, og fikk rett i det. Han var på tur, koste seg maksimalt og hadde det gøy, men var ikke jakthund. Første dagen hadde han en knallstand. Var i Ånderdalen nasjonalpark, første dagen og bare etter en time eller så. Jeg litt lengre ned i lia, pappa, JW, Frigg, Koda (pappa sin hund) og samboeren til lillesøstera mi i nærheten av hundene. Plutselig ropes det at Frigg står. Jeg er kjempefornøyd, og kaver meg oppover. JW og pappa klare, men samboeren til lillesøster like bak. Koda sekunderer på Frigg,og begge to står knallhardt. JW løser ut Frigg, som ikke reagerer. Jeg hører JA bli ropt, for så å bli gjentatt, deretter ingenting. Jeg blir stående i påvente at fugl skal komme opp, da jeg har muligheten til å ta dem fra min posisjon. Jeg var bare 15-20 meter unna de andre, og stod fint til hvis fuglene kom nedover lia. Men det ble stille. Ingen vingeslag og ingen skudd. Så kommer latter og oppildnet roping. Jeg kommer meg opp til resten av gjengen, og får forklart hva som har skjedd. Frigg har tatt stand, og som pappa sa: når han pustet så beveget fjærene på rypa seg. Rimelig nært, med andre ord. Koda sekunderer, og Frigg løses ut. Han reagerer ikke, og fyglene er for nært hundene til at man kan skyte. Da tar Koda affære. Han tar rypa selv. En stk rype i sekken, uten skudd i seg. Frigg sikkert litt forvirret, men likevel en fantastisk første stand. Forhåpningene steg, men det var den ene standen han fikk den dagen. Etter det soste han rundt, og holdt seg stort sett i nørheten av oss mennesker.
Resten av dagene ble noenlunde det samme. Koda har alltid vært flink, og det ble noen ryper for ham, men Frigg fungerte ikke. Vi prøvde å få ham bort til Koda når han tok stand, men det fungerte dårlig. Hjalp heller ikke at vi hadde bare hatt en tur på banen for å vende ham til skudd. Etter en spesielt nær situasjon der Frigg stod rett ved siden av meg da pappa løsnet to skudd knappe 10 meter unna stakk han av. Han har på seg GPS, så vi så at han ikke var langt unna, men han er ung og lettpåvirkelig, så JW gikk og hentet ham. Etter det hang han i hælene mine.
Viser seg også at han er mest glad i åpent terreng. Han løper mer fritt når skogen åpner seg og blir til slette eller myr, så vi må få ham vant til tettere skog. Mye å jobbe med
Nå har det gått noen måneder siden jakta, og selv om vi enda ikke har kommet oss på banen for å trene på skudd har det skjedd litt. Synes jeg i hvert fall. Var oppe på Lyderhorn (fjelltoppen bak leiligheten) her om dagen, da hadde det snødd ganske nylig. Tidlig på morgenen, jeg skulle jobbe senvakt, så tok en morgentur. Vi vet det finnes orrfugl der, jeg har både hørt og sett tidligere, så jeg ble ikke overrasket da vi kom over ferske spor i snøen. Frigg var superinteressert i et buskas, og tok noen halvhjertede stand, men ingen gode nok til at jeg fikk løst ham ut. Etter at han hadde fått snust seg ferdig gikk vi videre. Frigg holder seg alltid i nærheten av oss, på godt og vondt, og var bare 10 meter unna meg da jeg fikk øye på et svart hode i buskene på andre siden av stien enn der vi hadde sett sporene. Dumme meg tenkte ikke klart, og presterte å peke til Frigg mot fuglen. Han skjønte selvfølgelig ikke hva jeg ville, men er smart nok til å forstå at der jeg peker kan det være noe gøy. Vinden i feil retning, og støkket selvfølgelig fuglen. Viste seg at alle 3 orrhanene som bor på fjellet satt sammen, og alle 3 lettet fra de buskene. Frigg skal ha skryt for at han ikke løp etter dem, det var bare et byks før han gikk bananas i buskene. Gjennomsøkte hele buskaset flere ganger, og jeg var egentlig kjempefornøyd med det. Min feil at det ikke gikk bedre; hadde jeg tenkt ordentlig hadde jeg ropt ham mot meg, da hadde han fått vinden i riktig retning. Men, da lærte jeg noe jeg og. Og kommer jeg opp i den situasjonen igjen vet jeg hva jeg skal gjøre, så det er da noe.
Vi dro til Tromsø på småviltjakt som vanlig høsten 2020, etter at det ble sluppet litt opp på tiltakene. Møtte pappa på flyplassen, kjørte på jobben hans for å sette vekk flyburet til Frigg, og så rett på hytta. Skal være ærlig å si at jeg husker faktisk ikke alle dagene og hvor vi gikk, så dette blir nok en mangelfull post. Men jeg gjør det jeg kan.
Tilbragte 4 dager i marka på fuglejakt. Generelt dårlig vær, mye regn og tåke. Hverken jeg eller JW hadde egentlig store forhåpninger til Frigg, og fikk rett i det. Han var på tur, koste seg maksimalt og hadde det gøy, men var ikke jakthund. Første dagen hadde han en knallstand. Var i Ånderdalen nasjonalpark, første dagen og bare etter en time eller så. Jeg litt lengre ned i lia, pappa, JW, Frigg, Koda (pappa sin hund) og samboeren til lillesøstera mi i nærheten av hundene. Plutselig ropes det at Frigg står. Jeg er kjempefornøyd, og kaver meg oppover. JW og pappa klare, men samboeren til lillesøster like bak. Koda sekunderer på Frigg,og begge to står knallhardt. JW løser ut Frigg, som ikke reagerer. Jeg hører JA bli ropt, for så å bli gjentatt, deretter ingenting. Jeg blir stående i påvente at fugl skal komme opp, da jeg har muligheten til å ta dem fra min posisjon. Jeg var bare 15-20 meter unna de andre, og stod fint til hvis fuglene kom nedover lia. Men det ble stille. Ingen vingeslag og ingen skudd. Så kommer latter og oppildnet roping. Jeg kommer meg opp til resten av gjengen, og får forklart hva som har skjedd. Frigg har tatt stand, og som pappa sa: når han pustet så beveget fjærene på rypa seg. Rimelig nært, med andre ord. Koda sekunderer, og Frigg løses ut. Han reagerer ikke, og fyglene er for nært hundene til at man kan skyte. Da tar Koda affære. Han tar rypa selv. En stk rype i sekken, uten skudd i seg. Frigg sikkert litt forvirret, men likevel en fantastisk første stand. Forhåpningene steg, men det var den ene standen han fikk den dagen. Etter det soste han rundt, og holdt seg stort sett i nørheten av oss mennesker.
Resten av dagene ble noenlunde det samme. Koda har alltid vært flink, og det ble noen ryper for ham, men Frigg fungerte ikke. Vi prøvde å få ham bort til Koda når han tok stand, men det fungerte dårlig. Hjalp heller ikke at vi hadde bare hatt en tur på banen for å vende ham til skudd. Etter en spesielt nær situasjon der Frigg stod rett ved siden av meg da pappa løsnet to skudd knappe 10 meter unna stakk han av. Han har på seg GPS, så vi så at han ikke var langt unna, men han er ung og lettpåvirkelig, så JW gikk og hentet ham. Etter det hang han i hælene mine.
Viser seg også at han er mest glad i åpent terreng. Han løper mer fritt når skogen åpner seg og blir til slette eller myr, så vi må få ham vant til tettere skog. Mye å jobbe med
Nå har det gått noen måneder siden jakta, og selv om vi enda ikke har kommet oss på banen for å trene på skudd har det skjedd litt. Synes jeg i hvert fall. Var oppe på Lyderhorn (fjelltoppen bak leiligheten) her om dagen, da hadde det snødd ganske nylig. Tidlig på morgenen, jeg skulle jobbe senvakt, så tok en morgentur. Vi vet det finnes orrfugl der, jeg har både hørt og sett tidligere, så jeg ble ikke overrasket da vi kom over ferske spor i snøen. Frigg var superinteressert i et buskas, og tok noen halvhjertede stand, men ingen gode nok til at jeg fikk løst ham ut. Etter at han hadde fått snust seg ferdig gikk vi videre. Frigg holder seg alltid i nærheten av oss, på godt og vondt, og var bare 10 meter unna meg da jeg fikk øye på et svart hode i buskene på andre siden av stien enn der vi hadde sett sporene. Dumme meg tenkte ikke klart, og presterte å peke til Frigg mot fuglen. Han skjønte selvfølgelig ikke hva jeg ville, men er smart nok til å forstå at der jeg peker kan det være noe gøy. Vinden i feil retning, og støkket selvfølgelig fuglen. Viste seg at alle 3 orrhanene som bor på fjellet satt sammen, og alle 3 lettet fra de buskene. Frigg skal ha skryt for at han ikke løp etter dem, det var bare et byks før han gikk bananas i buskene. Gjennomsøkte hele buskaset flere ganger, og jeg var egentlig kjempefornøyd med det. Min feil at det ikke gikk bedre; hadde jeg tenkt ordentlig hadde jeg ropt ham mot meg, da hadde han fått vinden i riktig retning. Men, da lærte jeg noe jeg og. Og kommer jeg opp i den situasjonen igjen vet jeg hva jeg skal gjøre, så det er da noe.