JW prøver selvfølgelig å trøste meg, noe som gjør at jeg griner enda mer (typisk meg). Han vet heldigvis om det, så jeg sier bare ikke nå, så trekker han seg unna. Etter det blir jeg degradert til kameradame, og tar bilder av JW. Etter noen stager har jeg ristet det verste av meg, og kan faktisk snakke om det uten å måtte holde tilbake tårene. Det blir lettere etter lunsj. Jeg møter på flere ROer som spør om jeg er "hun som var uheldig på stage 4". Joda, det er meg, takk skal du ha...Det hadde tydeligvis blitt en diskusjon om akkurat mitt tilfelle. Og at uansett, når noen skal diskes SKAL Range Master tilkalles. Jeg snakket med RM senere, og han sa at han ikke hadde vært der og sett på, men at han muligens hadde gjort det annerledes hvis det ikke var så ille. Første stagen er allti veldig amper og opprørt stemning, rett og slett fordi folk må komme seg i gang og riste av seg nervene, og at man derfor muligens burde vært litt snillere på akkurat den stagen. Men, gjort er gjort, og slik er det. Han lurte også på hvor gammel jeg var, og da jeg svarte 24 sa han, som alle andre tydeligvis også mener, at jeg ikke ser ut som om jeg er 24. Joda, jeg er veldig klar over det, hver gang jeg fortsatt blir supurt om leg når jeg skal på polet...
Ellers er det et veldig godt arrangement. Alle ROer er snille og hyggelige, og stemningen er på topp på hver stage. Været kunne vært varmere, men da hadde vi hatt mygg, så egentlig er det helt perfekt. Senere i kveld er det grilling med tilhørende øl. I skrivende stund trøstespiser jeg litt godteri, men i morgen tenker jeg det blir tørrtrening, lesing og skriving på kaserna. Det er for kaldt til å sitte i ro og se på de andre skyte.
Litt ordforklaring:
Range Officer: Han om har ansvaret for at ting går som det skal på sin stage.
Range Master: Han har ansvaret for hele sulamitten, og har siste ordet.
Disqualified: Man kan bli DQ av en rekke grunner, blant annet ved å peke utenfor pekevinkelen.