Vi fløy nordover tidlig på onsdags morgen, og lander på formiddagen. Pappa plukket oss opp på flyplassen, og vi kjørte direkte til hytta. I år skulle også mamma være med som personlig jaktkokk for oss tre jegere, slik at det ble litt greiere med mat når man kommer ned og er gørrsliten. Onsdagen ble brukt til en liten sopptur, og vi plukket ca 3 liter. To av de ble pakket ned og fryst, resten ble brukt på pizza på grillen.

Tidlig torsdags morgen var det frokost, selv om vi ankom jaktområdet litt senere enn vi egentlig hadde planlagt. Vi parkerte ved kraftstasjonen, men i stedet for å gå oppover gata tok vi stien til venstre, og fulgte den helt til vi kom til første dalen. Her skjøt jeg min første og eneste fugl, men det var alt jeg trengte for å bli fornøyd. Vi møtte på et par jegere, og for ikke å krasje terrengene våre tok de dalen innover, og vi tok fjellet. Slitsomt og bratt var det, men vi ble belønnet med 4 fugler til før vi begynte på nedturen. Siste to timene ble brukt til transportetappen ned tilbake til kraftstasjonen, og forbløffende nok klarte jeg å holde følge, selv om marsjfarten var stor og det var langt å gå. Vel nede ble fuglene hengt opp, og middag ble inntatt med stor appetitt.

Fredag angret jeg på at jeg hadde klart å holde følge. Ingenting funket som det skulle, og jeg og mamma mistenkte en halsbetennelse, pluss feber. Men, det skulle jaktes! Så jeg krøket med opp hvor enn de andre gikk. Transportetappe innover til der vi hadde sluttet av dagen før, og deretter rett opp i fjellet. Vi hørte skudd fra vi kom inn til terrenget, og det varte hele dagen. På vegen opp møtte vi et par jegere som allerede hadde fylt dagskvota og var på veg ned. Mulighetene virket gode, så vi satte i gang ved godt mot. Oppover var helt forferdelig, og jeg kjente at gårsdagens transportetappe hadde gjort en god jobb med å ødelegge bena mine, for de funket ikke slik de skulle. Men noen fine situasjoner ble det uansett, og det ble igjen like sent før vi var hjemme på hytta.

Lørdagen hadde kroppen sagt fra at den ikke ville mer, så jeg tok en hviledag mens pappa og JW dro på siste jaktdagen. De gikk noenlunde samme terrenget vi hadde gått, og fikk 5 fugler. De hadde også kommet over ei ugle som virket skadd, og hverken pappa eller JW hadde sett ugle på så nært hold, så det var nok litt spennende. Ugla virket heller ikke helt trygg å hverken de eller bikkja, som på sin side ikke brydde seg det minste. Fikk også beskjed om at han hadde tatt stand på orrhanen til pappa, noe pappa var storfornøyd med.

Søndag var det et håp om at vi kanskje kunne ta oss en minitur, men alle var så slitne og støle at det ble med en liten sopptur til. Totalt 4 liter tettpakket sopp i melkekartonger ble med oss hjem til Bergen, i lag med 2 ryper.

Fra en kar på jobb fikk jeg anbefalt å prøve noe som heter Red Root Oil, som visstnok skulle virkelig fremheve treverket i stokker. Som sagt så gjort. Jeg kjøpte et helt sett med 3 småflasker, og kjørte gjennom hele behandlingen beskrevet i bruksanvisningen. Det tok nærmere 2 uker, men det var verdt det. Stokken på hagla var litt slitt, da den ikke har fått noe annet enn et lett lag med stokkolje tidliger på året, så den hadde godt av å bli mettet. Og mettet ble den. Tok meg 3 omganger, for den var veldig tørst. Men fader så flott den ble! Har desverre ikke noe før og etter bilder, heller ikke noe fra under behandlingen, mest fordi jeg gjerne skulle hatt 3 hender selv, og bilder ble nedprioritert. Men den er blitt fin, og behandlingen inkluderte også herding, så den er klar til bruk.

Og jeg fikk også brukt den. Som regel har jeg ikke hatt tilgang til hagla, da den har stått i Tromsø, men nå har jeg hentet den hjem til Bergen, og dermed er det litt lettere å kunne trene. Men jeg har funnet noe annet som jeg må ordne litt på. På JW si hagle er det gummi bakpå kolben, på min er det rent treverk, med nettskjæring. Og den sparker hardt og vondt. Så enten må jeg bare bite tennene sammen og skyte gjennom smerten, slik som jeg gjorde på treningen i forrige uke, eller må jeg finne meg noe jeg kan ha bakpå. Tror nok det blir siste mulighet. Men det blir etter jakta, det er bare to dager til vi drar, så det er en smule dårlig tid. Mulig jeg kanskje kan finne noe i en våpenbutikk her i Bergen, det skal jeg kikke etter i morgen. Men til da blir det vondt å skyte mye.

I år som tidligere år ble det hjortejakt i Trøndelag. Ankom natt til lørdag, etter å ha kjørt fra Bergen etter jobb. Vårt "vanlige" soverom var ikke tilgjengelig, så det ble kun jakt fra Ungdomshuset nede i vegen, som vi heller ikka hadde nøkkel til med det samme. Så første jaktnatt ble natt til mandag. Vi så dyr, men de var litt langt unna, og det var i tillegg overskyte, så månen lyste ikke opp ordentlig. Mandagen var det bursdagsfeiring, og jakt om kvelden da og. Kjørte ned i nitiden, og så igjen dyr, men ikke skytemuligheter.

Tirsdags morgen satt JW på post alene, men så ingenting. Det var den eneste dagen det ble jakt om morgenen. Tirsdags kveld så vi en god del dyr, og jeg hadde skytesjangse, men de var veldig urolig, og sto ikke i ro lenge nok til at jeg fikk skutt. Etter hvert kom en bil som skremte de, og det var det. Vi bestemte oss for å prøve noe nytt. Til nå hadde vi kjørt ned til ungdomshuset fra huset, og noen ganger ser vi hjort på de åkrene vi kjører forbi, men de blir selvfølgelig skremt av bilen vår. Så vi tenkte å gå oppover til huset før vi eventuelt kjørte opp. Dette viset seg å være en god idé da vi kom over ei enslig kolle som sto veldig fredelig og beitet. JW signaliserte at hun var min, og jeg fikk lagt meg ned med tofoten som støtte. Perfekte forhold med ekstrem støtte og fullmåne, vi målte lengden etterpå til 80 meter, eneste problemet er at hun ble  litt baklyst, så det var vanskelig å se om hun sto rett eller ikke. Men etter en god stund med småbevegelser fikk jeg endelig sjangse, og slapp skuddet. Hun datt som en sekk, og sparket bare litt med bena. JW bekreftet at hun var nede, og vi gikk fornøyde bort til henne. Etter å ha sett ett inngangssår rett bak bogen var jeg egentlig happy, men da vi snudde henne så vi utgangssåret, som var nesten i midten av dyret, ganske langt opp. Hun spyttet blod, og vi så lungevev på bakken, så hun var definitivt lundeskutt, men nå var spørsmålet om hun var truffet i magesekken. JW fryktet dette, men jeg ble stående og pirke borti henne mens han hentet en bil, og jeg var overbevist om at det ikke var tilfellet. Da vi åpnet henne opp fikk jeg rett. Flaks med skuddet, gått mellom ribben både inn og ut, og sneiet borti ryggraden, men ingen store ødeleggelser.

Utgangssåret var egentlig veldig pent, og jeg fikk igjen bekreftet at den kula jeg bruker er et bra valg. Det var ikke så veldig mye å sammenligne med, men selve hullet er ca på størrelse med en 20 kronersmynt. Veldig flaks da, ingen ben truffet, og alt var egentlig bare fryd og gammen.

Onsdagen var heller ikke en god kveld. Vi så dyr i ungdomshuset, men ingenting ble skutt. Siden det hadde gått så bra dagen før gikk vi igjen opp mot huset uten bil. Her kom vi over tre dyr, og JW sin tur var kommet. Vi kom skikkelig nærme denne gangen, kanskje 30-40 meter, men da JW la seg ned for å skyte kom han for lavt, og da han satte seg opp igjen ble de skremt av lydene og stakk. Dessverre for JW, fint for dyrene.

Vi bestemte oss for å kjøre nedover igjen på fredagsmorgen, så torsdas kveld ble siste mulighet. På forhånd hadde vi ønskaet oss en kalv i tillegg til kolla jeg skjøt, så det var kalv som stod på menyen nå. Ingen av oss var spesielt keen på å sitte så voldsomt lenge, så vi var veldig fornøyd da det kom 4 dyr bare en liten time etter at vi kom oss på post. Først kom 3 dyr, og vi gjenkjente to store dyr og en kalv. Et øyeblikk etter kom enda en kalv, denne plasserte seg mye nærmere, og JW tok skuddet. Denne løp noen få meter før den falt. JW ringte etter traktor mens jeg ryddet opp etter oss i ungdomshuset. Skuddet i kalven satt også høyt og langt bak, men heller ikke denne var vomskutt, heldigvis.

Fredags morgen ble dyrene veiet, og havnet på 67 og 32 kilo. Jeg håper å få laget pølser av en del kjøtt, og vi tenker også å lage sadel av ryggen på kalven. Neste helg skal de skjæres ned, inntil da henger de til mørning i tilhengeren til skytebanen.

 Til info: Vi kom hjem sent mandags kveld, så dette er skrevet tirsdags ettermiddag etter jobb. Til forskjell fra i fjor er alt i en post. Trykk gjerne på kartene for å se de litt større.

 I år som i fjor ble det småviltjakt på Senja. Landet i Tromsø på onsdags formiddag, og ble hentet av pappa på flyplassen. I år skulle også broren min, Petter, være med, for første gang på 3 år. Han kom litt senere enn meg og JW, så vi tre benyttet ventetiden til å handle mat, ammo og drikke. Planen var å hente Petter på flyplassen, så stikke hjemom Kattfjorden og hente våpen, hund og litt mer pikkpakk, og så ta en liten runde på haglebanen på Brensholmen. Men der var det stengt, så vi dro rett til hytta. Her ble det en rask middag, etterfulgt av litt planlegging av morgendagen, deretter rett til sengs.

Torsdag ble første jaktdag, og skulle egentlig bare være en kort dag fordi vi skulle ha en langdag på fredagen. Vi planla å gå opp ved kraftstasjonen i Svartholla, der vi gikk opp i fjor. Men til forskjell fra i fjor gikk vi til venstre ved demningen, mot Mikkelfjellet. Deretter fulgte vi kanten av Mikkelfjellet helt til vi kom til en ur, der vi skilte lag. Petter og JW gikk langs ryggen, mens jeg og pappa fulgte nedre kanten helt til vi møttes ved vannet, der vi tok lunsj. Til da hadde vi bare sett to ryper, helt oppe på fjeltoppen. Nede var det kun storfugl, og vi tok ei røy. Etter lunsj gikk Petter ryggen tilbake, mens vi tre andre gikk enda lengre ned. Like før vi møttes tok pappa ei røy til, og det var alt vi så den dagen. Vel nede på hytta var vi alle rimelig slitne, og det smakte utrolig godt med spareribs på grillen. Etter endt dag hadde vi gått i ca 9 timer.

 Fredagen var som sagt reservert til langtur. Vi startet ved Breitind, og gikk opp trappa der. Deretter gikk vi ned til vatnet. Her oppdaget vi et kul på 10-12  fugler, og jeg, pappa og JW stilte oss opp på linje. Nedtelling, og skyt. Da skuddene var gått lå det 4 fugler igjen på marka. Vel nøyd beveget vi oss videre. På skaret tok vi oss en liten pause, og her skjøt Petter to ryper til med rifla. Ved lunsj hadde antallet steget til 8. FR gikk ned på høykant, og etter 30 min gikk vi videre. Nå var det på tide å tenke på å komme seg tilbake til hytta. Etter mye vandring og klatring kom vi oss endelig ned til stien. Her la Koda seg ned og ville ikke videre før JW boktstavelig talt dro ham med seg. Når vi kom ned til vegen var det enda 30 minutter med gåing på vond asfalt, før vi endelig var tilbake på hytta. Her ble det en veldig rask middag, og leggetid rimelig tidlig. Etter endt dag hadde vi gått ca 13 timer.

Lørdagen ble lite gjort. Jeg og lillesøster Benedicte, som hadde kommet med hurtigbåt på fredagen, dro på handling, og etterpå lånte Petter bilen og dro på andejakt. Han endte opp med totalt 4 ender. Middagen ble grillet biff med godt tilbehør.

Søndagen var det pakking, rydding og støvsuging. Kom tilbake til Tromsø ca 18.00, der vi hentet mamma på flyplassen, og spise likesågodt pizza, ettersom det ikke var mat hjemme i Kattfjorden. Resten av søndagen ble tilbragt i sofaen. Koda fortsatt like stiv og støl, og ble dullet veldig med.

Mandag var det hjemreise, og jeg og JW slapp Petter av på flyplassen på formiddagen, brukte noen timer på ingenting, og tok så flyet hjem til Bergen i 4-tiden. To ryper med hjem i sekken, resten skal brukes  til julemiddag. Rypene er nå nyflådd, og er akkurat lagt i fryseren. Det blir nammis en eller annen middag.

Jeg har aldri flådd rype før, men jeg har sittet på benken og sett på pappa fra jeg var veldig liten, og vet stort sett hva som skal skje. Pappa loset meg gjennom første rype mens JW holdt på med haren, og deretter var det greit.

JW har heller aldri flådd og partert hare, men han er flink med hjort, som er det samme bare større. På hjorten er det stort sett jeg som står for parteringen, så jeg måtte lose ham gjennom den mens jeg selv holdt på med rypene. Koda lå veldig stille og så på, og pappa ryddet og vasket litt inne. Kom oss avgårde i grei tid, kom hjem til Tromsø i syvtiden, og ble servert middag stort sett med det samme. Veldig deilig.

Flyet vårt tilbake til Bergen gikk 13.40 neste dag, og vi var oppe i titiden. Pakking av klær, ammunisjon, våpen, rype, hare og sopp, i tillegg til mamma sin fiskegrateng og litt bringebærsyltetøy. Måtte ha en ekstra bag for all maten. Koda var fortsatt rimelig satt ut, og fant et reir i bagen med klær.

Dermed var vår småviltjakt over for dette året. Resultatet ble 11 ryper og en hare, og 6,5 liter sopp.

Tredje dagen tok hardt på både pappa, JW og  Koda, og det ble bestemt at jeg skulle få alle de vanskelige gåturene, siden jeg hadde hatt en hviledag. Vi gikk opp ved fjellet de to andre tok i går, der det er nærmere 200 høydemeter fordelt på ca like mange lengdemeter, som er forferdelig tungt for lår og legger. Ble liggende og pese på toppen, bikkja var så sliten at vi trengte ikke engang ha ham i bånd. Kom en annen kar opp bak oss, og vi sendte ham videre innover i dalen mens vi selv gikk rundt vannet.

Så første rype ganske tidlig, etter en nydelig stand fra Koda. Skytterne det stod på denne gangen, ikke hunden. Selv ble jeg stående bak Koda, og i frykt for å treffe ham holdt jeg tilbake skudd. Men de andre to fyrte av, og bommet. Da vi var kommet ca halvveis rundt vannet kom et helikopter med  noe merkelig hengende i en line under kroppen, og skremte opp alt av fugl. Ikke store skaden skjedd, det viste seg at alle rypene satt så høyt at det ikke var vits å gå etter dem uansett. Men greit at helikopteret skremte den opp, da så vi hvor de satt. Det fløy flere ganger over oss, og vi fant ut at det måtte være noen geologiske undersøkelser, for det stod NGU på "raketten" som hang i line, og HeliScan på helikopteret.

Ettersom alt av fugler var skremt opp, gikk vi fort rundt resten av vannet og over kammen på andre siden, slik at di kunne gå ryggen nedover mot nedstigningen mot bilen. Her fløy plutselig ei rype opp, og satte seg på en sten ikke veldig langt utenfor skuddhold. Pappa gikk lenger ned med Koda, og så ikke fuglen først, men da jeg nærmet meg sakte lettet den igjen og fløy nedover. Mens jeg ropte til pappa at den kom fløy det opp to til foran med og JW. JW fulgte den ene, men hadde litt umulig vinkel, mens jeg tok den andre med et velrettet skudd. Min første dødskutte rype; den datt som en sekk ned i ura. Mens JW holdt et øye med fuglen og hvor den lå, tenkte jeg meg nedover mot den, inntil Koda kom og apporterte. Men Koda apporterer og leverer kun til sin herre og mester, uansett hvem som har skutt fuglen...

Etter dette ble det en ny pause, og siste rest av kakao ble drukket opp. Mens vi pakket sammen etter pausen kom det først en rype flygende og satte seg på en sten og kikket på oss. Rett etterpå landet en stegg i fjellsiden, og rapet og styrte. Deretter kom en ungfugl, mest sannsynlig ungen til den første, for de kommuniserte. JW fant ut at denne ville han ta, selv om det betydde snikjakt på en fugl som satt og så på oss. Pappa og jeg mente dette var litt bortkastet, men vi sto og så på og holdt Koda mens JW snek seg oppover, la fra seg sekken, og snek seg videre. Da han var nesten innenfor skuddhold lettet ungfuglen, og JW hadde ikke skuddsjangs. Men mora satt fortsatt på stenen og ventet. JW snek seg videre, stoppet ved en stor sten, la hagla an på stenen, og skjøt trangboring. Og fuglen datt. Steggen lettet også da, og vi gikk videre.

Litt etter kom JW over en fugl til, og vingeskjøt den. Det morsomme med vingeskutte ryper er at de løper. Fort. JW løp etter, jeg og pappa så på hverandre og pappa sa: faen, den skal vi ha! Og satte etter han og. Jeg gikk litt nedenfor og fram, i tilfelle rypa gikk den vegen, og så dermed tilbake på de to andre. Koda ble sluppet, JW og pappa gikk rundt, og jeg stod og så på. I det JW går forbi verdens minste bregnebusk, flykter rypa opp fra den. Jeg roper til ham, JW snur seg, pappa setter på sprang, og så var kaoset i gang. Koda, som ikke skjønner fjellryper, vimset rund på totalt feil sted i stedet for å ta den teite rypa, JW løper med tung ryggsekk, og pappa kaster seg fram med den ladde hagla som en lanse, og dæljer til rypa. Dette sakket rypa nok til at pappa fikk hevet seg over den, og sannsynligvis knakk nakken på den. Jeg vet ikke hva han gjorde, jeg var for opptatt med å le. Det hele så virkelig morsomt ut, og jeg skulle ønske jeg hadde vett nok til å filme hele seansen, for dette kommer til å være morsomt ganske lenge.

Etter å ha blitt invitert opp i senga i går, tok Koda det for gitt at det var ok i dag og. Da vi stoppet bilen ved hytta var han så sliten at han bare lå i buret i bilen og så på oss. Vi måtte virkelig lokke på ham, og faktisk begynne å gå mot hytta før han orket å reagere. Jeg har aldri sett ham så sliten før, han sov resten av dagen.

Dag nummer to gikk vi opp samme stedet,  men fulgte denne gangen stien helt opp til demningen, og tok så vegen videre opp mot fjellet på andre siden fra der vi var i går. For to år siden jaktet jeg og pappa her sist, da klatret vi opp til ei gryte i fjellet der fuglene vanligvis sitter. Så også i dag, men vi tok en annen rute som pappa mente kunne være lettere. Det var det ikke...

Vi fant ei steinur som vi fulgte oppover, og på flere steder var det så bratt at vi måtte ta skuddene ut av haglene og bruke de som stokk . For meg som er litt kortere i bena enn de andre to var det helt forferdelig. Men vi kom oss opp til slutt, og måtte ta matpause på toppen for vi var så slitne. Koda trenger også mat mens vi er i fjellet, og lungemos har står normalt på menyen. Koda har veldig høy forbrenning, og er i tillegg energisk, så han må ha fet mat. Selv om han nå er blitt 7 år får han det feteste tørrforet pappa kan finne to ganger om dagen, men er fortsatt tynn som en strek.

Mest fjellryper såpass høyt i fjellet, og dagens første rype gikk også til JW, som først støkket opp ei som landet så greit at han tok den på setta etterpå. Etter dette fløy det opp to til, men de landet så høyt oppe at vi ikke orket å gå etter dem. Vi fulgte gryteveggen hele vegen rundt, og som vanlig gikk jeg nederst, der det som regel er enklest å gå. Hadde akkurat stoppet opp for å finne ut hvor de to andre var i forhold til meg da jeg først hørte fire ganske raske skudd, så litt voldsom banning. Det viste seg etterpå at det hadde flydd opp ca 12 ryper, og både pappa og JW hadde tømt skudd mot de. En rype datt for JW sitt skudd, men da han skulle lade om fikk han kun en patron i et løp, som selvfølgelig viste seg å være det løpet som ikke gikk først da neste rype fløy opp. Derav banningen. I motsetning til meg og pappa, som har mekanisk løpsvelger, har JW rekyldrevet reset. Hvis jeg eller pappa trykker av et løp, går avtrekkeren mekanisk videre til neste løp, uansett om det gikk et skudd først eller ikke. JW må ha et skudd med kraftig nok rekyl til å resete avtrekkeren, og det funker dårlig med tomt løp. Ny pause etter dette. Koda fungerer som de fleste hunder best på lirype, og skjønte ikke helt dette med fjellrype. De lager sånn merkelig lyd...